«Sommaren är kort» synger Thomas Ledin og han har så rett, i år kom sommeren tidlig og sluttet brått. Sommeren i år kom med påskeferien og sluttet før 1. mai, så nå kan vi se frem til noen måneder med 5 grader og regn før snøen kommer. Hvorfor så negativ tenker du kanskje? Som den gode nordmann jeg er så er jeg negativ til det motsatte er bevist, det er da mye bedre å bli positivt overrasket enn å bli skuffet, jo lavere forventninger man har jo oftere blir de innfridd. Dette gjelder selvsagt ikke bare været men livet generelt. Det aller viktigste er og ikke ha for store forventninger til seg selv, jo mindre man forventer av seg selv jo lettere er det å se seg fornøyd med egne handlinger. Dette er en tankegang som er ganske utbredt blandt folk og kanskje ekstra utbredt bland oss som er femti og feite, en tankegang som gjør at man ofte velger minste motstands vei i livet, man velger det som er mest behagelig, det som krever minst innsats. Når man er over femti, feit og singel så er det lett å tenke at man egentlig er ferdig, at man like gjerne kan innrømme nederlaget og bare la det skure å gå videre uten å bry seg nevneverdig om hva fremtiden bringer, man er jo allerede «føkka» så hvorfor ikke bare la forfallet fortsette? Dette er en tankegang jeg kjenner meg godt igjen i, jeg har latt tingene skure å gå i altfor lang tid og hva er resultatet? Resultatet rent fysisk er at jeg har blitt veldig tung og i ræva form, resultatet rent psykisk er at selvtilliten synker og at man begynner å se på seg selv som mindreverdig, noe som igjen fører til at man blir mer negativ og at man begynner å stille lavere krav til seg selv enn det man gjorde før, man havner i en ond sirkel som er vanskelig å komme ut av. Den dagen man slutter å stille krav til seg selv er den dagen man slutter å utvikle seg, den dagen man er fullstendig fornøyd med tingenes tilstand, uansett hvor dårlig den tilstanden er, er den dagen man faktisk er ferdig.

Dette er grunnen til at bloggen min heter » Femti og feit men ikke ferdig» jeg nekter og lene meg tilbake å tenke at nå er det kjørt, jeg nekter å tro at det ikke finnes håp om en bedre dag i morgen, jeg nekter å tro at alt fremtiden har å tilby er potetgull og diabetes, jeg nekter å tro at jeg vil ende opp som en bitter gammel mann som kun har dårlige tv-serier som eneste trøst… Jeg rett og slett NEKTER. 

Heldigvis så har det at jeg nekter ført til at jeg har tatt et kraftig tak i livet mitt de siste måneden og har klart å snu en negativ trend til noe positivt, jeg har kommet godt i gang med trening og jeg har blitt litt mer kritisk til hva jeg dytter i trynet, det ryker fortsatt ned både potetgull og junkfood men i mye mindre mengder enn tidligere. Dette har ført til at formen er stigende, både fysisk og ikke minst psykisk, jeg er snart tilbake til mitt tidligere jeg, den Kenneth som så på seg selv som uovervinnelig og alle kvinners drøm. Ok, jeg er vel ikke helt tilbake til den jeg var i min ungdom men jeg er på vei så se opp… 

ADVARSEL, KENNETH ER (SNART) TILBAKE…