Jeg er stor, jeg er feit, i følge min BMI så lider jeg av «svært alvorlige fedme» men er jeg egentlig så feit? Når jeg ser meg selv i speilet så ser jeg en fyr som så absolutt er kraftig overvektig, men jeg ser allikevel ikke på meg selv som sykelig overvektig, jeg ser en fyr med en helt grei muskelmasse, men som dessverre også både har hengemage og «pupper» eller manboobs som det så fint kalles, så at jeg er feit er det ingen tvil om, men det et forskjell på å være feit og det å være FEIT.

Grunnen til at jeg skriver om dette nå er at jeg at jeg sitter og ser på et program på tv som heter » my 600-lb life» et program om mennesker som veier rundt 250-300 kilo og hva disse personene må gå igjennom for å få en slankeoperasjon, en operasjon som er absolutt nødvendig skal de overleve. Det jeg finner interessant med slike programmer er den menneskelige historien bak, hvorfor det har blitt slik det har blitt, hvorfor lar noen det gå så langt at man havner i en «gå ned i vekt eller dø» situasjon, man blir jo ikke så stor over natten, det tar mange år med et helt ekstremt matinntak for å bli så tung, så hvorfor har man ikke stoppet seg selv tidligere og minst like viktig, hvorfor har ikke personene rundt tatt tak? 

Etter å ha sett noen episoder så har jeg funnet noen fellestrekk som går igjen i de fleste tilfeller ; de har alltid vært store, flere av familiemedlemme er store, de har alltid spist store mengder drittmat, de har vært særdeles lite aktive og sist men ikke minst, de skylder på alle andre enn seg selv når det kommer til grunnen til overvekten. Jeg kan forstå at man som barn og ungdom ofte er nødt til å spise det man får servert og i liten grad kan styre sin egen «mathverdag» men jeg mener at når man begynner å bli voksen så bør man ta ansvar for eget liv. 

Så hva kan gjøres for at fedme ikke blir et enda større problem i fremtiden? Jeg tror vi må starte allerede i barnehagealder, vi må sørge for at barna får næringsrik mat når de er i barnehagen, mer frukt og grønt og mindre kaker og kjeks. Det samme gjelder når barnet blir eldre og begynner på skolen, barne burde fått et måltid varmmat om dagen, og da snakker vi ikke om pizza, hamburgere og annen ferdigmat men sunn hverdagskost, og mye frukt og grønnsaker. Barnehage og skole bør også i større grad enn i dag kontakte foreldre til overvektige barn og ha mulighet til å tilby disse gratis kostholdsopplæring, Et annet tiltak som bør gjøres er å gjøre sunn mat billigere, forskning viser at overvekt og fedme er vanligere blandt familier med lav inntekt, det blir rett og slett for dyrt å spise seg mett på sunn mat. Jeg mener også at de som er så overvektige at det er fare for livet bør tilbys gratis hjelp hos psykolog, jeg tror vel at endel av disse som blir så vannvittig store sliter med noen underliggende psykiske problemer som må tas tak i skal man ha noen som helst mulighet til å gå ned i vekt. 

Så til det som kanskje er det nest viktigste, familie og venner må trå støttende til, foreldrene har et stort ansvar når barna er små, det er rett og slett barnemishandling og la barna utvikle sykelig fedme. 

Det viktigste er etter min oppfatning at folk må ta et større ansvar for eget liv, når man er voksen nok til å bo for seg selv og voksen nok til å handle selv er man også voksen nok til å ta sunne valg. 

Ferdig snakka.