Et innlegg om ingenting

Et innlegg om ingenting

Rett og slett ett tre med snø på.

I dag har jeg egentlig lite å melde bortsett fra at det er en fantastisk dag, norsk vinter viser seg fra sin beste side, -2 grader og knallsol, så får vi se hvor lenge det varer.

Tomt gym, tid for sang.

Jeg startet dagen med Benkpress Boogie uke 2, dag 4 på et folketomt Sparta Treningssenter, det var meg og vaskerne, noe som egentlig er helt ok. Jeg har nemlig en liten uvane som går ut på at jeg ofte kan bryte ut i en liten sang mellom settene, det er ikke alltid det passer med en ung Hr. Tolun som synger Blood for Blood for , nesten, full hals. Heldigvis så tar jeg meg selv i det før jeg har sunget særlig lenge, men 5 sekunder med min sang kan nok virke som en evighet for de stakkarene som hører på.
Økten gikk som en lek, lett benkpress, litt skuldre og legger var dagens pass, var egentlig helt klar for litt mer trening men best å holde seg til planen så jeg unngår overbelastning og skader, trener jo tross alt fem økter i uken nå.

Etter trening så var det bussen hjem med styrkelabbets seneste podcast på øra, morsomme greier.
Når jeg sitter på bussen så vandrer tankene endel og jeg får ofte noen «gode» ideer og innfall, i dag, siden været er så flott, tenkte jeg at jeg kanskje skulle finne frem langrennsskiene igjen, det er en stund siden de har vært i bruk, nærmere bestemt 16 år. Sist jeg prøvde meg på ski var rett etter jeg ble far for første gang, blir man far må man gå på ski må man vite. Jeg gikk til innkjøp av ski, skiklær, pulk og alt som hører med når man virkelig skal på skitur.
Jeg hadde vel ikke stått på ski siden ungdomsskolen så jeg tenkte at kanskje det kunne være lurt med en liten treningstur før jeg la ut lengre ekspedisjoner med guttungen i pulk. Jeg pakket bilen og tok turen til Kolbotnvannet, der var det flatt og fint og gode løyper så det måtte jo passe bra for min første tur. Jeg spente på meg mine nysmurte ski og tråkket avgårde fylt med pågangsmot og iver. Etter å ha gått langt om lenge, som det heter i eventyrene, så begynte jeg å bli sliten, det verket i armer, ben, rygg og stort sett resten av kroppen , det begynte også å bli mørkt så jeg fulgte fjellvettregelen som sier at det er ingen skam å snu. Når jeg snudde meg og fortsatt kunne lese bilskiltet på bilen så forsvant alt som heter motivasjon, skiglede og pågangsmot, og siden har skiene stått i garasjen.
Moralen i denne historien her må være at selv om man får barn så blir man ingen Børge Ousland.

Nå blir det en tur ut i solveggen med noen rundstykker og litt kakao, livet er helt greit til tider.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.